"The Conjuring 2": Elegant og sofistikert skrekk

James Wan er tilbake i regissørstolen og det er skremmende bra.

Det skal sies at "The Conjuring" er en av mine favorittfilmer! Jeg skrev filmanmeldelse for filmsnakk.no i 2013 og jeg forelsket meg i den. Filmanmeldelsen kan du lese her. Og hvis du gleder deg skikkelig eller bare ikke har sett oppfølgeren enda, burde du kanskje slutte å lese denne teksten når du kommer til delen "Poltergeist i Enfield", siden det kan komme spoilere eller detaljer som kan avsløre noen av de mest effektive og minneverdige scenene.

"De nye klassikerne"

James Wan er etter min mening være den beste regissøren innenfor skrekksjangeren i vår tid. Om jeg skulle beskrive min oppfattelse av hans verk ville jeg si at han lager de "nye klassikerne". Det er en eleganse i hans regi når det kommer til flyt, oppbygging og grøss. Hans sans for bilde, ramme og skygger skaper en helt egen stemning og atmosfære. Jeg ville nesten kalle de seneste filmene hans for "sofistikert skrekk"; de oppleves nemlig som i en klasse for seg selv. Skrekkfilmer flest består av enkel grøss og overdrevne grusomheter uten å egentlig konsentrere seg om selve uttrykket, det blir nærmest som om de andre leker skrekkfilm, mens Wan konkurrerer mot selveste Stanley Kubrick sitt mesterverk "The Shining".

Det kommer selvfølgelig an på hva slags skrekkfilmer man foretrekker, det være mockumentary skrekk, japansk skrekk eller slasher filmer. Men jeg elsker en klassisk og kontrollert skrekkfilm. De beste er de som har stålkontroll på historien og effektene bildene og musikken har på publikum. De vet hvordan de skal bygge opp en uhyggelig stemning uten å vektlegge seg på de "billige skremmesekvensene". Det er sjeldent man finner noen av disse i hans filmer, de skremmende scenene her oppleves som verken irriterende eller overfladiske. De virker nesten som nødvendige elementer.

Etter filmene i 2013 annonserte Wan at han var ferdig med skrekksjangeren og gikk til filmserien "Fast and the Furious" fremfor spinoffen "Annabelle" og oppfølgerne til "Insidious: Chapter 2" og "The Conjuring". Denne nyheten var noe jeg tok svært tungt, filmene hans er jo noen av mine favorittfilmer. Man merker hans fravær umiddelbart! Se for eksempel på hvor mye det straffer seg at han ikke sitter i regissørstolen, noe som var tilfellet med spinoffen "Annabelle" og oppfølgeren "Insidious: Chapter 3". Filmene mistet særpreget og stemningen i hendene på andre regissører. Det er nesten som om de går i blinde gjennom manuset. Filmene var blottet for karakter og minneverdige scener. Heldigvis gjorde han et unntak og returnerte til "The Conjuring 2".

Fantastisk filmmusikk

Noe man kan stole på i Wan sine filmer er fantastisk og sær filmmusikk. Filmkomponisten Joseph Bishara er en av mine favoritter etter å ha sett "Insidious" og "The Conjuring". Det er en surrealisme; noe fjernt og ukjent i musikken og jeg mistenker at han er inspirert av filmmusikken fra "The Shining". Kanskje jeg er litt sær av meg, men jeg hører ofte på soundtrack fra skrekkfilmer, spesielt "Insidious", "The Conjuring" og "It Follows". Åpningsscenen fra "The Conjuring" var så kraftig og effektiv nettopp på grunn av soundtracket og sporet "Annabelle" er en av mine mest spilte i denne sjangeren. I tillegg til dette sporet er også "Witch Comes Through" veldig spesiell og fascinerende å høre på. De har tatt vare på den uhyggelige hekselatteren og gjort det til en del av lydsporet, noe jeg liker veldig godt.

Jeg opplever han ikke like sterk og kreativ i denne filmen. Den mektige dog korte kjenningsmelodien til "The Conjuring" har fått en annen vri i denne filmen hvor den kvinnelige "heksevokalen"har blitt byttet ut med et mannlig kor. Min oppfattelse av dette er at det skaper en større assosiasjon til katolsk eksorsisme, mens i forgjengeren var det en assosiasjon med noe okkult, fjernt og fremmed. Det mørke koret følger gjennom hele soundtracket og de beste sporene er etter min mening den dramatiske "As Close to Hell", den uhyggelige "Nun Painting" og den ulende "Old Man Bill".

Poltergeist i Enfield

Filmen er veldig mørk og det er mange skygger i hjemmet til Hogden-familien. I dette mørket skiller Janets røde nattkjole seg veldig ut. Jeg kjente til historien om poltergeisten i Enfield lenge før det ble kjent at oppfølgeren av "The Conjuring" skulle ta for seg dette og hennes nattkjole er nærmest ikonisk i denne historien. Det er bildene av Janet som hopper fra senga i nattkjolen som jeg husker aller mest. Da de viste en rekonstruksjon av dokumentaren som ble gjort rundt de mystiske hendelsene husket jeg flere av disse scenene, noe som ga en liten humoristisk pause fra den anstrengte stemningen i leiligheten.

Filmen åpner akkurat som den forrige gjorde. De fletter en annen etterforskning inn i hovedhandlingen hvor den berømte dukken Annabelle fikk åpne den første filmen, åpner selveste Amityville-huset oppfølgeren. Amityville er et av de mest berømte husene i verden og et av de mest berømte spøkelseshistoriene, og i likhet med Enfield-historien er også Amityville anklaget for å bare være bedrageri. Men det jeg liker her er at selve historien og huset har fått svært liten plass i filmen - dette er en historie det har blitt laget altfor mange filmer av og ingen av dem er spesielt verdt å se (det kommer for eksempel en neste år; "Amityville: The Awakening", en film jeg har ingen planer om å se). Men her møter vi på en demon som vil følge ekteparet Ed og Lorraine Warren fra Amityville-huset, hjem til seg selv og til Hodgen-familien i London. Scenen da Lorraine oppdager demonen i hjemmet sitt er en av de beste scenene i filmen! Her leker demonen med henne, eller rettere sagt; Wan leker med oss. Scenen utvikler seg smertelig sakte, musikken er uhyggelig og maleriene om Eds mange mareritt i rommet hjelper ikke på nervene.

En annen scene som fikk meg til å skrike i kinosalen var da Janets stammende lillebror har stått opp midt på natten for å ta seg et glass med vann. Jeg kjenner igjen frykten fra barndommen om mørke kroker, hvordan et koselig hjem ble forvandlet til noe helt fremmed om natten. Å se en liten, redd gutt i sengen mens lekebilen kom trillende inn på rommet var skremmende for meg etter at jeg så lettvint hadde satt meg inn i hans rolle i mørket. Når man sitter på sengen og er splittet mellom å ville undersøke hva som forårsaket lyden i mørket og gjemme seg under dynen.

Det er selvfølgelig noe jeg ikke likte med filmen også. The Crooked Man-scenen var ganske unødvendig, den passet ikke helt inn og gjorde scenen mer tullete enn skremmende og surrealistisk. Når de overnaturlige etterforskerne forlater Hodgen-familien blir det litt vel mye demonisk latter, svevende tull og altfor mange knuste møbler etter min smak. Og det at Ed var den eneste som kunne komme seg inn i huset da alt virkelig gikk til helvete i tillegg til lynnedslag i treet utenfor vinduet deres, da ble det litt irriterende for meg. Det skal sies at jeg heller ikke likte at vi fikk se så mye til heksa i "The Conjuring" også, det blir noe av det samme her. Det virker som om stålkontrollen til Wan glipper litt når intensiteten skal økes. Dette kan nemlig ha motsatt effekt på meg. Istedenfor å bli mer skremt og stresset, blir jeg mindre engasjert. Det blir tydelig at vi går inn i den avsluttende delen, hvor vi skal få det store klimakset som skal ryste oss langt inne i margen. Ganske ofte i eksorsisme-filmene mister jeg interessen når vievannet begynner å sprute og Bibel-versjene ropes. Jeg tror dette skyldes av at jeg aller mest foretrekker at vi får se så lite som mulig og at ondskapen forblir noe ukjent og uoppklart (som for eksempel i "Jaws" og "The Shining").

Utenom dette er oppfølgeren en fantastisk skrekkfilm og søsteren min hevdet at denne var mye bedre enn den første. Akkurat det stiller jeg meg noe uenig i, men jeg forstår hvorfor hun sier det. Hadde det ikke vært for at jeg hadde sett at den var litt rotete mot slutten hadde nok jeg også påstått det samme. Den slår ikke like kraftig som den første, men intensiteten og den klaustrofobiske stemningen forholder seg omtrent den samme ut store deler av filmen. I tillegg til dette har den noen veldig gode og minneverdige scener som nevnt tidligere.

Avsluttende kan jeg jo si at jeg blir så sjarmert av Patrick Wilson og Vera Farmiga som Ed og Lorraine Warren. De to er bare utrolig skjønne og gode sammen i disse rollene. Det å se Wilson imiterer Elvis Presley og synge "Can't Help Falling in Love" for Hodgen-familien, var så sjarmerende at jeg ble litt rørt. Jeg har visst blitt en skikkelig sucker. Jeg skulle selvfølgelig elske å kunne se mer av deres etterforskning på overnaturlige fenomener, registeret og det okkulte museumet deres er jo fullt, men dette er et veldig godt sted å ta farvel med dem på. Og det håper jeg litt på. Jeg vet ikke helt hva de skal gjøre med deres resterende etterforskninger når flere av dem er så berømte og det allerede finnes nok av filmatiseringer. Men jeg håper virkelig at Wan kommer til å lage flere skrekkfilmer, for dette var så bra! Det kan ikke være slutten på hans arbeid innen skrekk og jeg håper at han fortsetter utviklingen av sjangeren videre og skaper flere nye klassikere.